Pensjonisten reiser til Asia

May, min hotellvert i Melaka anbefalte meg denne kafeen i Suria. Og det er nok en av de fineste kafeene jeg har vært på. Bestilte cappuccino og en mandel-croisant, men det var ikke mulig å bestille bare en croissant – måtte bestille 2. Da ba jeg om å få ta med en som take-away, og det var greit. Den smakte imidlertid så fantastisk, at jeg var ikke før kommet ut, så måtte jeg sluke den andre også. 😅

Du kan gå innendørs fra kjøpesenteret Pavilion til Suria skrev min barndomsvenn Geir. Trodde han mente Syria og at det var et bilde på at man kunne gå uendelig langt innendørs.

Men det er altså en del av Kuala Lumpur som heter Suria, det er bl.a der tvillingtårnene befinner seg, så i dag fikk jeg tatt et fint bilde av dem..

Jeg gikk innendørs fra kjøpesenteret Pavilion og til den fine lille parken. Første del gjennom kjøpesenteret og videre var det bygd gangveier med tak over, merket med skilt hvor man skulle gå.

Parken var en fin liten grønn lunge med gangveier, benker, trær, vann, skulpturer og fontener.

Det ble etterhvert veldig varmt, så da er det godt å kunne trekke seg tilbake til hotellrommet og ta en liten siesta.

Noen få skritt unna der jeg bor, ligger butikker og kjøpesentre på rekke og rad.

Jeg gikk ut i håp om å få meg noe å spise. Til vanlig er jeg ikke kresen, men i tropiske land kommer frykten for å bli syk snikende. Har dårlige erfaringer spesielt fra Mexico. I kveld tenkte jeg å gjøre et forsøk. Det var masse liv i gatene, men jeg så ikke noe spisested som fristet. Kunne imidlertid kose meg med yrende folkeliv og flotte dekorasjoner.

Men mat måtte jeg ha …

Endte opp på en libanesisk restaurant og fikk servert dette:

Klarte å spise halvparten . I morgen blir det et nytt forsøk, da med venners venner som bor her i Kuala Lumpur.

For å komme litt opp i høyden, valgte jeg i dag å bruke Mono Rail for å se meg litt rundt. Jeg måtte ha assistanse for å lære meg å kjøpe billett, men på tredje strekning klarte jeg det på egenhånd. På en automat på stasjonen velger man strekning, betaler og så kommer det ut en liten dings som skannes ved inngangen og puttes inn i samme maskin når man sjekker ut.

Vet ikke hva man eventuelt kan vinne….

Utsikten var grei, fikk se veier og grøntområder, slitne fasader på boligblokker og blankpolerte forretningsbygg og hoteller.

I det fjerne så jeg også de berømte tvillingtårnene Petronas Towers. De er 452 meter høye og har 88 etasjer og var verdens høyeste bygninger fram til 2004. Her er et bilde fra internett.

Som dere ser er det en bro mellom tårnene. Man kan kjøpe billett og gå over den broa….Jeg syns jeg er høyt nok oppe når jeg bor i 22. etasje og kjenner at jeg ikke har behov for å komme enda høyere opp.

Petronas Towers er ikke lenger høyest i Kuala Lumpur. Bygningen «Merdeka 118» er høyest i byen med sine 118 etasjer og er 680 m høyt.

Men høyest i verden er det ikke. Burj Khalifa i Dubai er 828 m høyt og har 163 etasjer. Det forventes forøvrig at det blir slått av Jeddah Towers i Saudi Arabia i løpet av året .

Forøvrig har jeg nå flyttet inn på rommet jeg skal ha resten av dagene i Kuala Lumpur. Flott rom, men uten fasilitetene på suiten jeg fikk i går. (Kjøleskap, fryseboks, vaskemaskin og micro) Men jeg har vannkoker og kan lage meg både te og kaffe. 😊

Når man skal bestille hotell i en skikkelig stor by, så er det veldig mye å velge i, og veldig vanskelig å vite hva man skal velge. På booking.com var det flere hoteller som het noe med Axon. Jeg tenkte det var en kjede og syns det så ut som flere av dem hadde gode tilbud. Så jeg bestilte en fin liten leilighet i 6 netter til 2600 kr. Jeg trengte heller ikke å betale på forhånd..

Da jeg ankom det som viste seg å være Axon Residence kunne resepsjonen ikke finne bookingen min. De kikket på bekreftelsen jeg hadde fått og ba meg sette meg ned og vente.

Etter en halvtime kom det en mann og spurte om jeg var mrs Bjoernvold. Joda, det stemte jo det. Han ville at jeg skulle betale kontant. Syns det var litt merkelig, men hva skulle jeg gjøre? Kunne jo ikke stå uten husvære i Kuala Lumpur. Så han viste meg en minibank og jeg tok ut penger og betalte. Så viste det seg at leiligheten jeg skulle ha, dessverre ikke var klar før i morra, men jeg skulle få en mye større og finere i dag, og bytte i morra.

Og det er ei fin leilighet, men jeg gidder ikke å pakke ut. Har heldigvis god tid. Derfor et ekstra innlegg på bloggen mens jeg venter….

Burde jeg rapportere dette til booking.com ? Har aldri opplevd at jeg må betale hotellet cash … Ihvertfall ikke i dette århundret.

.

Før jeg tok bussen til Kuala Lumpur i dag, spiste jeg frokost på «The Daily Fix».

Jeg ble anbefalt dette stedet, men det var litt vanskelig å finne, for ytterst mot gata kunne man bare se en gavebutikk.

Men innefor lå den hyggelige lille kafeen der jeg i dag inntok dagens første måltid.

Og menyen ble 5 søte små pannekaker.

Bussturen tok litt over 2 timer. Fra mitt behagelige sete kunne jeg studere naturen som suste forbi. Store områder var beplantet med palmer. Det er visstnok palmer som brukes til å utvinne palmeolje. Innimellom var det områder med jungel og små bosetninger med bananpalmer og frukttrær.

Så nærmet byen seg med massevis av høyblokker, veier i alle retninger og i flere høyder.

Fra busstasjonen ble det Grab til «hotellet» . Og dette er utsikten fra rommet.

Det er litt av hvert en gammel dame må lære seg når hun reiser til Asia.

I Chinatown Melaka har jeg ikke sett en eneste taxi, og jeg har lurt litt på hvordan jeg skulle komme meg til busstasjonen i morra.

Alle jeg har spurt svarer Grab. Det er en tjeneste jeg ikke kjente til, og en app jeg ikke hadde. Så da måtte jeg bare laste inn appen og prøve. Første forsøk var på vei til teateret Encore Melaka. Jeg tastet inn hvor jeg skulle og hvor jeg ville bli hentet, ikke så ulikt Taxifix som jeg bruker hjemme. Forskjellen er at Grab er virkelig billig transport. Det kostet meg 18 kr den ene veien og 23 kr tilbake. Og det gikk helt fint.

Teateret jeg besøkte ble åpnet i 2018, det er bygget på det de kaller «Reclaimed land», dvs at de har utvidet byen på sjøsiden og fylt opp med masser for å få større arealer.

Det har en scene som er en sirkel, dvs 360 grader, og har plass til 2000 tilskuere. I dag var vi vel ca 200 og alle plassert på midterste felt.

Scener som dreies eller går rundt har jeg sett før, men her var det ikke scenen som gikk rundt, det var sitteplassene som beveget seg sakte rundt når det var sceneskifte. Det kom fram små tablå i ulike høyder med ulike handlinger ettersom publikum beveget seg.

Og «sceneteppet» var virtuelt, med tekst og bilder.

Stykket handlet om hvordan Melaka hadde blitt til og om alle de ulike folkeslagene som har vokst opp her og smeltet sammen til et flerkulturelt samfunn. Det var flotte innslag av dans og musikk.

Handlingen var flerspråklig. Jeg forsto det som ble presentert på engelsk, men mye av det som ble sagt var på kinesisk og malay, og der måtte jeg melde pass.

Dermed fikk jeg ikke helt 100% med meg alt, så det ble ingen gåsehud eller tårer, men jeg ble importert over de tekniske løsningene. Teateret har vunnet priser både for sine forestillinger og for arkitektur.

Da forestillingen var ferdig samlet noen av skuespillerne seg utenfor, så de som ønsket kunne fotografere dem.

Nå hadde jeg lært meg å bruke Grab, så dermed ble det tur til «Gravy Baby», der jeg bestilte Shepards pai for tredje gang her i Melaka, og kelnerne ønsket meg velkommen tilbake. Jeg fikk plass ved elva og kunne nyte maten før jeg ruslet gjennom Chinatown tilbake til Jade Guesthouse.

Hun som driver gjestehuset her jeg bor heter May, og hun insisterte på å få ta meg med og vise meg noe av det jeg ikke har sett så langt i Melaka.

Hun har en stor BMV, og vi startet med å kjøre til utkanten av byen der det lå et slags «folkemuseum» med navnet Malaysia Heritage Studios.

Her var det en hel gate/vei med tradisjonelle Malay hus. Alle husene er bygd på påler med tanke på at det kan være heftig regn i området.

Hvert hus var innredet i forhold til ulike temaer.

Et av temaene var landbruk, og her var det vektlagt hvordan malayene har dyrket ris i uminnelige tider.

Et hus viste håndverkstradisjoner.

Et annet hus viste bryllupsskikker.

Et viste tradisjonelle Malay instrumenter.

Og ett viste Malaysias nasjonalblomst, hibiscus.

Det var enda flere og det ble varmere og varmere og mindre og mindre fikk jeg med meg.

Så det gjorde godt å sette seg inn i en bil med aircondition og kjøre til en restaurant med aircondition og få seg litt påfyll av mat og drikke. May spiste pølser med potetmos og bønner. Jeg spiste pannekaker med blåbær og is. 😋

Etter en liten hvil, var May klar for en gåtur til Kampong Morten. Vi gikk langs elva der jeg tidligere hadde vært på elvecruise, og fikk se noen av Malay husene er vernet, men det bor alikevel folk i dem.

Sliten i beina og med 15 tusen skritt på skrittelleren tar jeg kvelden her i Melaka.

Navnet på byen Malacca vil vel mange forbinde med Malaccastredet som er havstykket mellom Malaysia og Indonesia. Gjennom byen renner også elva Malacca og her arrangeres det elvecruise. I dag kjøpte jeg billett og ble med på en ferd langs elva.

Jeg hadde håpet å få med meg det som ble sagt av guiden, men mye støy fra omgivelsene og litt spesiell aksent på engelsken gjorde det vanskelig å oppfatte alt som ble sagt.

Langs elva var det mange ulike typer bygninger og broer som var akkurat høye nok til at vi kunne passere.

Jeg la spesielt merke til dette huset som hadde ikke mindre enn 12 aircondition anlegg. Lurer på hva det var slags hus.

Vi kom også forbi området Kampong Morten som har fått navnet sitt etter engelskmannen Frederick Joseph Morten. Området er en historisk tradisjonell malaysisk landsby.

Dette er en av bydelene i Malacca som står som Verdensarvlisten og dermed er et vernet område. Det er vanskelig å se på bildene jeg tok hvordan husene så ut. Men de fleste var bygget hovedsakelig av tre og de kjennetegnes jo også av at de er lavere enn andre hus i byen. Søkte på nettet og fant dette bildet av et tradisjonelt Malay hus.

Fant også et oversiktsbilde på nett som viser bilde ovenfra av denne landsbyen inne i byen

Etter at elvecruiset var ferdig dro jeg innom en kafe jeg hadde fått anbefalt av min hotellvert May.

Kafeen hadde navnet Love Music Records og blir drevet av Jason som har 3000 vinylplater og gjerne spiller det kundene ønsker å høre. May hadde gitt ham et hint om at jeg ville komme innom, så da jeg kom inn døra sa han: Welcome Norway!

Jeg ble sittende og drikke to cola ( skal visst være bra for magen 😅) og etterhvert kom to av hans stamkunder Catherin og Patrick fra Singapore. De likte å ta seg en tur fra Singapore til Malacca, og det viste seg at i fjor hadde de vært på ferie i Norge, nærmere bestemt Lofoten, og det de var mest imponert over var selvsagt midnattssola.

Første gjøremål i dag var å finne et sted å spise frokost. Jeg hadde fått anbefalt et sted og ruslet avgårde. Gatene som i går kveld var fulle av markedsboder, var nå ryddet og på et kort veistykke dukket det opp flere flotte templer. Jeg prøvde meg ikke på å gå inn, regnet med at jeg var for lettkledd til å få adgang.

Frokost fikk jeg , altfor mye og ikke helt det jeg forbinder med frokost. Så turen gikk videre til et område på andre siden av elva som heter Banda Hilir. Her kom jeg først til flere rødmalte hus og disse tilhører den delen av byen som heter Dutch Square , dvs Hollands plass. Det er bygninger som er bevart fra den tiden Hollenderne styrte i Melakka.

På samme plass var det også en fontene med inskripsjon til minne om dronning Victoria. Så engelskmennene og kvinnene har også regjert denne byen.

Der det ferdes turister, er det mange som tilbyr sine tjenester. Jeg ble tilbudt guidet tur på sykkel. Kunne jo ikke motstå den fristelsen, så det ble en liten runde på en overdekorert sykkel. Anna, Elsa og Olaf fulgte med på reisen.

Etter dette måtte jeg på rommet og kjøle meg ned og strekke kroppen.

Da jeg ankom i går ettermiddag var det veldig varmt. Jeg brukte nok minst en time på rommet for å kjøle meg ned. Så la jeg ut på vandring på natt-markedet. Det var fortsatt varmt, men sola var gått ned og det hjalp.

På markedet ble det solgt mat i alle varianter. Noe kunne kanskje friste, men jeg er så feig på dette området. Er livredd for å få i meg noe som kan gi magetrøbbel. Her er noe av det som ble tilbudt.

Jeg sto over alt.

På markedet solgte de også mye annet, souvenirer, godis og leker. Mye å velge mellom, men jeg har jo egentlig ikke plass til å ta med noe særlig.

Jeg endte opp med å kjøpe en caps til barnebarnet. ❤️

Selvsagt var det mye bråk fra gata da jeg tok kveld og gikk og la meg, men det hadde jeg regnet med. Jeg visste at hotellet mitt lå like ved markedet. Hadde jeg bodd på et av de mer fancy hotellene i utkanten av byen, hadde jeg nok ikke valgt å besøke disse trange folksomme gatene.