Pensjonisten reiser til Asia

Hotellet mitt på Langkawi har ikke frokostservering. Etter å ha sovet litt dårlig i natt tok jeg det rolig på morgenkvisten, men så ble jeg sulten og gikk ut for å finne et sted å spise frokost. Klokka var halv ti, men det var ikke mange steder å finne, så jeg gikk til slutt beskjemmet inn på Starbucks og kjøpte en » Chik o cheese», kaffe og kokosmelk.

Jeg har jo tidligere nevnt at jeg strever litt med maten, både pga redsel for hygiene og magesjau, men også fordi jeg har en kronisk tarmsykdom som gjør at jeg er ekstra forsiktig.

På hotellet jeg bodde i Kuala Lumpur, spiste jeg ost og brød på rommet. I Ipoh hadde de buffe frokost, så der kunne jeg velge det som fristet. I Georgetown var det en hyggelig liten kafé ved hotellet der jeg spiste toast med smør og peanøttsmør pluss fersk appelsinjuice og kaffe.

En dag hadde de stengt. Da ble det scones på nabokafeen.

Etter dagens frokost var det tid for dagens Duolingo og nedkjøling på rommet.

Via Facebook hadde jeg kommet i kontakt med en dame fra Tsjekkia. Hun er her på 3 måneders opphold sammen med sin datter som jobber på hjemmekontor fra Langkawi.

Vi dro på kafé sammen og selv om Vienca ikke var så stødig i engelsk, fikk vi til å kommunisere ved hjelp av tegning og oversettelsesapp på mobilen.

Etter noen timer på kafé, ruslet vi ned på stranda. Der var det VELDIG varmt.

Det ble til at vi trasket i vannkanten et stykke før Viencas datter dukket opp for å hente sin mor.

Og nå har vi to gamlingene avtalt å møtes til lunsj i morra på en trivelig kafé der jeg også tenker å innta frokosten i morra.

Jeg dro i god tid fra hotellet i Georgetown i morres. Man kan aldri vite sikkert hvor lang tid ting tar. På flyplassen ble det dermed venting både på innsjekk og på et fly som var forsinket.

Men så kom flyet og turen tok bare 35 min.

Etter å ha fått tak i en Grab, kom jeg fram til hotellet som lå i ei travel gate med et kjøpesenter rett over veien.

Jeg tok turen over veien for å kjøpe solkrem. Var innom to plasser og begge hadde bare faktor 50. Så da ble det!

Det de imidlertid hadde masse av, var duty-free butikker. Her var det både sjokolade og drikkevarer.

Jeg trengte ikke kjøpe noe der. For etter at jeg sjekket inn på hotellet, fikk jeg beskjed om at det var en bar i 1.etasje på hotellet og jeg fikk en kupong med to gratis drinker.

Etter å ha innstallert meg på rommet gikk jeg og tok imot en av mine to gratis drinker, og jeg må bare si at den smakte meget forfriskende.

Ellers var hotellrommet helt greit, men det lukter litt merkelig her. Jeg mistenker at det er et slags middel for å holde «bugs» unna. Klokka er straks ni om kvelden her på Langkawi.

På stranda nedenfor hotellet er det ballspill, bading, tente lys og folk som slapper av i den milde vinden som har avløst tropeheten.

Da britiske kolonister for lenge siden bestemte seg for å innføre landskatt på bebyggelsen i Georgetown, nektet store deler av den kinesiske befolkningen å betale. De bygde istedet sine hus på påler ved havet.

Her eksisterer det fortsatt bebyggelse, her er boliger og templer og områdene kalles Jetty’er.

Det største området heter Chew Jetty og i tillegg finnes Tan Jetty, New Jetty, Lim Jetty og flere.

I går besøkte jeg Lee Jetty og her var det ikke mange turister. Husene virket større og mer velholdte enn de jeg så tidligere i uka.

Mellom husene var det montert aircondition og ved enden av husrekkene en lang molo.

Jeg måtte bare dele dette ettersom i dag er min siste dag i Georgetown. I morra tar jeg fly til Langkawi, og nå må jeg tilstå at jeg har begynt å telle ned til heimreisen.

I dag dro jeg til Bukit Bendera for å ta den nesten 2 km lange kabelbanen som går opp til Penang Hill.

Britene etablerte i 1788 en høydestasjon her oppe. Det var den samme Francis Light, han som bygget fortet som etablerte denne for å koble av fra heten nede ved sjøen. Det sies at temperaturen her oppe er ca 5 grader lavere enn i Georgetown. Til denne høyden ble det for litt over 100 år siden bygget en kabelbane. Og her stilte jeg opp i kø for å komme opp.

Kabelbanen kalles på engelsk en «municular railway». Det er et togsystem designet for svært bratte skråninger, der to togvogner er permanent forbundet med hverandre med en kabel, slik at når den ene går opp, så går den andre ned. Slikt blir det energisparing av..

Denne banen har ett spor bortsett fra på midten der de to vognene møtes.

Slike kabelbaner finnes i flere byer, f.eks i Budapest, Hong Kong, Baku og i vår egen by Bergen.

Langs toglinjen gikk det gangstier og trapper, det var også enklelte boliger oppe i åsen og på nedovertur stoppet toget og «plukket opp» beboere og ansatte på små stasjoner.

Oppe på toppen kom vi nesten rett ut på en utkikksplattform, og her kunne man se ned på byen, på havet, på de to bruene til fastlandet og på jungelen på begge sider.

Videre gikk det gangveier og trapper til boder med souvenirer, streetfood og en flott kafe.

På bakketoppen lå et nydelig tempel, og også en moské.

Man kunne bevege seg videre herfra på stier til flere severdigheter.

Jeg burde kanskje gjort det, men slo meg istedet ned der de solgte streetfood og tok en brus og spiste litt av det de lokale hadde å by på.

På hjemveien etter å ha tatt banen ned, fikk jeg tak i en Grab (taxi). Sjåføren spurte hvor jeg kom fra, og da jeg sa Norway så utbrøt han : Oh Norway, Haaland! I love Haaland.

Godt han ikke hadde fått med seg de siste dagers nyheter fra Norge. 😥

7. juli 2008 ble Georgetown innlemmet på UNESCOs verdensarvliste pga byens flerkulturelle arkitektur og historie.

Etter dette feires 7. juli hvert år med en festival. I 2012 leide festivalkomiteen inn den litauiske kunstneren Ernest Zacharevic til å lage en serie med veggmalerier i gatene. I årene som fulgte har flere kunstnere prydet vegger med kunst, og det har blitt en turistattraksjon å gå rundt og finne maleriene. Et av de mest berømte er «Two kids on a Bicycle» .

Her er sykkelen ekte og fastmontert, mens barna er malt på veggen. Dette er et av kunstverkene jeg ikke har funnet, så jeg måtte hente bildet på nettet.

Men jeg har funnet mange andre, og sammen med andre kunst jegere har jeg vandret rundt i gatene med Google map og funnet f.eks:

Her er det populært å stille seg opp slik at man blir endel av motivet.

Et krav myndighetene har til de som får dekorere veggene i byen, er at alle kunstverk skal ha et Penang-tema. Her er flere:

I tillegg til malerier er her også metallkunst. Samme krav stilles her: Penang-tema.

Så må jeg jo si at mye av arkitekturen her også kan kalles kunst, med fliser, bueganger og fine dører.

Alle templene kommer vi heller ikke utenom med sine figurer, friske farger og røde lamper som pynter opp.

I dag var jeg også nede ved havet, det får bli en annen bloggpost. Takk for at dere leser. 😊

Så langt tilbake som i 1786 kom den engelske kapteinen Francis Light til stedet som da hadde navnet Tanjung Penaga.

Han erobret området som i dag heter Georgetown fra sultanen av Kedah og reiste den første festningen av nibong palmer. Fortet ble oppkalt etter Charles Cornwallis som på den tiden var generalguvernør i Bengal. Det var ment å skulle beskytte byen mot pirater og franske interesser. Byen fikk sitt nåværende navn, oppkalt etter kong Georg den tredje, men ble ofte bare kalt Penang som i dag er navnet på sultanatet/ delstaten der Georgetown befinner seg.

I perioden mellom 1808 og 1810 ble treverket erstattet med mur og stein, og de som gjorde jobben var indiske straffanger.

I dag gikk jeg til området der fortet ligger. Det er igjen tid for ombygging, fortet var stengt.

Jeg tok bilde av muren sett utenfra, men ettersom fortet er så stort, blir det vanskelig å få noe inntrykk av det ved å fotografere muren fra utsiden.

Jeg fant imidlertid en plakat ved inngangen til et museum og den forteller litt om hvordan fortet ser ut.

Like ved fortet var det også reist et minnesmerke til minne om dronning Victoria. Om du forstørrer bildet kan du se innskripsjonen på tårnet.

Området bar preg av restaureringsarbeid.

Jeg gikk videre og kom til en fin strandpromenade der bølgene slo mot land og lukten av sjø dominerte.

Sola stekte, og benkene som var plassert ved promenaden var stort sett ledige.

Imidletid dukket det opp et overbygd område med små matboder i nærheten. Der var det herlig å sette seg ned med vannflaska.

Etter en pause var jeg klar for å vandre videre i varmen. Satte kursen for en hyggelig kafé og fikk kjølt meg ned mens jeg studerte en av veggdekorasjonene. Det var Lp-cover fra 60-tallet med veldig mange kjente navn.

Navn på stedet: Daily Dose.

Nå var jeg like i nærheten av mitt hotell, så dermed ble det ny nedkjøling og litt hvile for kroppen.

I dag er den egentlige Thaipusam dagen, dvs det er fullmåne.

Jeg gikk ned til Little India i håp om å få se noe av feiringen, men i dag var det stille i gatene, flere kafeer og butikker var stengt og det var ikke like mange pyntede mennesker.

Det er tradisjon å pynte seg i gult til denne høytiden. I tiden før Thaipusam selger butikkene gule klær som vi selger 17.mai sløyfer i mai..

Jeg traff noen hyggelige mennesker i gult, ønsket dem Happy Thaipusam og spurte hvor feiringen skulle foregå.

Den skulle foregå 4- 5 kilometer utenfor byen.

Dermed trengte jeg ikke lete mer, fant også en video på YouTube som fortalte hvor det var blitt av «gullflåten» som jeg så fra taxien da jeg kom på fredag. Lørdag hadde den startet ferden mot festplassen et sted som heter Waterfalls. Så den har vært på vandring og er nå sannsynligvis kommet frem.

Min gåtur gikk videre på leting etter veggmalerier som byen er kjent for. Jeg fant noen, men det skal være mange flere.

Ved den bevaringsverdige brannstasjonen var det fint illustrert med malerier på en av sideveggene.

Nå var jeg kommet nesten ned til sjøen, så jeg krysset like godt den store hovedveien og kom til et område med små hus bygd på påler i vannet. Der bodde det folk, jeg er litt usikker på hva området kalles, kanskje the Jetty ?

Det var flere turister enn meg der, og det sto et skilt med beskjed om at etter klokka 9, ønsket de ikke å ha turister der.

Min ferd gikk videre, kom forbi ei lita bu der de solgte iskrem, kaffe, kokosnøtter og pils. Jeg lot meg friste og fikk en liten pause før jeg begynte på tilbakeveien.

Fikk forøvrig selskap av to engelskmenn fra London. Og damen kunne fortelle at de skulle i selskap i kveld sammen med ei norsk dame fra Oslo. 🇧🇻

bi

Jeg vet at jeg er feig når det gjelder mat, men i dag gjorde jeg et nytt forsøk.

Jeg spiste Nasi Lemak som er en lokal rett, og jeg spiste den på en lokal restaurant.

Det var igrunnen ganske godt og det eneste jeg ikke spiste var sausen. Den var litt for hot for meg.

Så gikk veien hjem til hotellet og her ventet et nytt stort rom på meg. Jeg betalte 500 kr ekstra for å få bo på en suite de neste fire dagene. Og her slipper jeg suset fra viftene ute… Helt herlig! 🥰

Georgetown har som flere byer i Malaysia en bydel som kalles Little India.

Den ligger ikke langt unna hotellet der jeg bor, så i dag trasket jeg avgårde for å se om det var noen aktiviteter i forbindelse med den store høytiden Thaipusam som feires i morra og som er nasjonal høytidsdag i Malaysia.

Høytiden er en tamilsk hindufestival som har navnet sitt etter «thai» som betyr den tiende (måneden i den tamilske kalenderen) og «pusam» som betyr fullmåne dagen. Den faller med andre ord på litt ulike datoer fra år til år.

Jeg skjønte jeg var kommet til Little India da det begynte å bli folksomt i gatene og trafikken plutselig sto stille.

Her solgte de pynt og vakre klær.

Noen hadde allerede pyntet seg, noen menn i skjørt og noen kvinner med både kjole og bukse.

Feiringen av denne festivalen er tilegnet guden Murugan, en ung krigergud som er tamilenes hovedgud.

Noen steder foregår feiringen ved at en statue av Murugan fraktes i prosesjon til et tempel, her samles ofte store folkemengder.

Det sies at ved tempelet Batu Cave i Kuala Lumpur er det ventet at 2,5 millioner mennesker vil delta i feiringen i år.

Etter et par -tre timer til fots i varmen, gikk jeg tilbake til hotellet for å kjøle meg ned. Her sitter jeg og skriver og hører på suset fra viftene som jobber på spreng.

Ellers så er jeg fornøyd med beliggenheten til hotellet. Det er en gammel vernet bebyggelse og mange små kaféer, butikker templer og annet artig å se.

I dag har vært reisedag. Bussen som skulle ta meg fra Ipoh til Georgetown var 25 min for sein. Det gikk bra for min del, hadde ikke noe jeg skulle rekke. Verre var det at sjåføren satt nærmest hele veien med mobilen i ei hand mens han kjørte. Jeg hadde sete lengst framme i bussen, og prøvde meg med å kremte høyt når jeg så han satt og tastet. Det virket som om han registrerte det og avsluttet for et minutt eller to, men så var det påan igjen.

Første stykke av turen gikk mellom grønnkledde åser med frodig jungel, så fascinerende å se. Her er et par bilder tatt gjennom vinduet på bussen.

Etterhvert dukket det imidlertid opp annen vegetasjon langs veien.

Det var enormt store områder med palmer på rekke og rad. Og det var verken kokosnøtter eller daddelpalmer, nei dette er palmer som dyrkes for å utvinne palmeolje.

Malaysia produserer nesten 20 millioner tonn palmeolje hvert år og produksjonen utgjør ca. 3,7 % av landets BNP. De som kjøper mest palmeolje fra Malaysia er Kina og India, men også Eu- land kjøper palmeolje fra Malaysia.

Også i Norge bruker vi palmeolje, hovedsakelig som biodrivstoff.

Bussturen min fortsatte, vi kom til mer tettbygde strøk, og så kjørte vi ut på brua over til øya der byen Georgetown ligger. Det var ei VELDIG lang bru, måtte google og det viser seg at brua som ble åpnet i 2014 er ca. 24 km lang.

Dette er selvsagt bilder tatt fra bussen. Ser ut som de driver med fiskeoppdrett utpå fjorden.

Framme på busstasjonen , var det dritvarmt, måtte bare bestille en Grab. Den kom og brukte en hel time på å kjøre meg til hotellet.

Her durer aircondition og jeg er ikke 100% fornøyd, men jeg får prøve å gjøre det beste ut av det.

Jeg kjenner flere som tidligere har bodd og vært på ferie i både Singapore og Malaysia. Lenge før jeg reiste hit, fikk jeg mange gode råd og tips.

Singapore er veldig trygt, jeg registrerte det også da jeg var der. Folk satte fra seg f.eks vesker på benker og på gresset og lot de stå, og der fikk de stå i fred. Hørte ikke om overfall og beveget meg ute etter mørkets frembrudd, noe jeg normalt ikke gjør når jeg reiser alene.

Malaysia regnes også som forholdsvis trygt, men her er trafikken noe av det farligste. Bilister og motorsykler bryr seg ikke alltid om rødt lys, og fotgjengere springer også over gatene uten å ha fått grønt lys. De har det vel mer travelt enn meg. Jeg prøver å være VELDIG forsiktig.

Ett råd jeg fikk var imidlertid at jeg ikke skulle gå med veska over halsen. Det er jo sånn jeg vanligvis gjør for at jeg ikke skal miste den, eller at noen skal ta den.

Poenget er imidlertid at veskenappere spesielt i Kuala Lumpur kommer kjørende på moped. Hvis de når tak i veska di, slipper de ikke og du kan bli dratt etter og påført store skader. Utenriksdepartementet nevner også dette i sine reiseråd for Malaysia.

Ellers fraråder UD reiser til enkelte områder i øst-Malaysia. Jeg holder meg på Vest-kysten. I morra reiser jeg videre til Georgetown.