Pensjonisten reiser til Asia

I dag ble jeg hentet på hotellet i en skranglekasse av en minibuss uten setebelter og full av folk. Vi skulle på øyhopping. Vi ble kjørt til ei lita havn og der ble vi plassert i et skur og skulle vente.

Vi fikk hver sitt klistremerke og der sto det 16. Vi skulle med samme båt og måtte vente en halvtime til vi ble ropt opp og kunne gå ombord i båten.

Alle fikk redningsvester og streng beskjed om at de skulle vi ha på.

Ut fra havnen gikk det i sakte fart, men så satte båtføreren inn racergiret og vi susa avgårde.

De første øyene vi passerte sto som grønnkledde klipper opp av havet.

Her fristet det ikke å gå i land, og det skulle vi da heller ikke. Så satte føreren ned farten og fortalte at vi skulle i land på ei øy som ble kalt Pregnant Maiden Island. Grunnen til at den hadde fått dette navnet var formen på åskammene.

På denne øya skulle vi til stedet Daytang Bunting. Det lå mange båter der da vi la til kai, og vi fikk oppgitt klokkeslett for når båten skulle gå videre..

Det første som møtte oss var to små kafeer som solgte frukt og snacks og drikkevarer.

Litt lenger opp lå inngangen til det som het Daytang Bunting Geoforest Park. Her måtte man betale for å komme inn. Så gikk det en gangvei/ trapper opp gjennom skogen og så ned til en innsjø av ferskvann. Det sto at det var den største innsjøen, men om det var på denne øya eller den største av alle innsjøer på Langkawi sto det ikke noe om.

Varmen var det ingen som hadde skrudd av, jeg tok det rolig opp bakkene og så ned til innsjøen.

Det var lagt til rette for vannaktiviteter i innsjøen, så mange benyttet sjansen til å svømme, padle eller snorkle.

Jeg syns ikke det fristet, vannet var grumsete, så jeg pustet og peste opp trappene og tilbake til en av de små kafeene.

På vei ned fikk jeg se både apekatter og et ekorn langs stien. Her var det skiltet at det var forbudt å mate dyrene, og at man måtte passe godt på det man hadde med seg.

På vei tilbake til båten, hadde en hel gjeng med apekatter samlet seg og en av dem tok tak i veska mi, men jeg klarte å nappe den til meg.

Neste post på programmet var ørnemating. Dette var fast innslag på alle båtene, og det var utrolig mange ørner som strømmet til. Båtførerne hadde med seg kyllingskinn som de kastet ut og dermed kom ørnene og kastet seg over maten.

Å gi ørnene mat på denne måten er jo egentlig ikke bra, det ødelegger jo den økologiske balansen, men det ser ikke ut til at det blir tatt hensyn til. Vi turister burde vel sagt fra om dette og unngått turer som inneholder ørnemating.

Neste punkt på programmet var besøk på øya Beras Basah. Her var det krystallklart vann og hvit sandstrand. For å komme på land her, måtte vi gå på en brygge laget av plastbeholdere. DER fikk man testet balansen. Den var ikke lett å gå på.

Turen skulle vare til klokka ett, og da alle var kommet i båten kjørte vi i et voldsomt tempo inn mot havna. Båten hoppet på bølgene, så jeg var redd for å få kink i ryggen. Men det gikk bra. Vi la til i fjæra akkurat klokka ett, og da var nye passasjerer klar for tur.