Før ankomst til Istanbul, hadde jeg avtalt henting på flyplassen via hotellet jeg skulle bo på. Nå viste det seg at flyet var over en time forsinket, jeg kommuniserte med hotellet via mail og ble forsikret om at sjåføren ventet på meg, ikke noe å bekymre seg for. Jeg hadde sendt flightnummer og så for meg en sjåfør som sto og ventet med en liten plakat med navnet mitt på.
Men neida, etter leting både inne og ute så jeg ikke tegn til noe sånt. Det var imidlertid ikke mangel på tilbud om kjøring, men som den ærlige personen jeg er, ville jeg holde meg til avtalen med hotellet.
Etter flere meldinger og telefoner til hotellet, fant jeg endelig en mann som hadde navnet mitt på sin liste. Jeg ble bedt om å vente sammen med 3 andre. Så ble vi tatt med en etasje ned og bedt om å vente på nytt. Jeg tenkte kanskje vi skulle kjøre flere i samme bil, men det skulle vi ikke. Jeg fikk plass alene i en stor bil med plass til 7 passasjerer. Bagasjen ble plassert bak, sjåføren nikket og smilte, men kunne ikke et ord engelsk. Så trakk han et forheng mellom passasjersetene og førersetet og kjøreturen begynte.
Etter å ha forlatt flyplass-området, virket det som vi kjørte kilometervis i ødemarken. Har hørt historier, ja jeg trenger ikke gå i detaljer…men ble litt engstelig. Vi kjørte kilometervis uten at jeg så noe som lignet på Istanbul, men til slutt nærmet vi oss en by og jeg hørte at sjåføren fikk instruksjoner via GPS’n.
Nå var jeg lettet og glad for at vi helt sikkert var på riktig vei. Så svingte han inn på en brolagt vei, som var utrolig smal, bratt og humpete. Nabolaget så ikke særlig innbydende ut. Bølgeblikkplater og falleferdige skur slik jeg så det i mørket. Veien var så smal at sjåføren måtte stoppe og rygge for å klare enkelte av svingene.
Men det gikk bra . Plutselig stoppet han og vi var framme ved Solomons Mansion Hotel.
Pensjonisten reiser til Asia 
Kommenter innlegget